SAGENE: Sagene har et bevart lokalt og nasjonalt orgelsmykke. Det er ganske enestående at vi i vår bydel har noe så historisk viktig, mener kantor i Sagene kirke, Stein Skøyeneie.
Skøyeneie har vært lidenskapelig opptatt av orgler siden han var ung. Som 12-åring var han med en familievenn, som var snekker, rundt omkring i Oslos kirker da han skulle reparere ei dør eller en benk. Da fikk Skøyeneie nemlig spille på orglene.
Men en dag da han kom til Sagene kirke, hadde kirkevergen nedlagt forbud mot at guttungen fikk spille på orgelet, det var nemlig gammelt, skjørt og ikke for hvem som helst.
29 år senere, i 2002, ble Skøyeneie kantor i denne kirken. Og lidenskapen for Hollenbach-orgelet er fortsatt like stor.
HOLLENBACH: 16 av de 18 pipene er bevart Foto: Håkon Wium Lie
- En milepæl i norsk orgelverden
Skøyeneie tok i fjor initiativ til en festival for å få orgelet på «plakaten» i bydelen og ellers i Oslo, slik at folket skulle få vite om dette unike de eier.
- Det er ikke mitt, og ikke kirkens, men det er folkets orgel, påpeker han.
Hollenbach-orgelet sto ferdig i 1891 og ble bygget av tyskeren Albert Hollenbach. Han lagde til sammen 125 typisk tyske og romantiske orgler. Fra 1880 til 1892 leverte han 22 orgler til Norge. De fleste av disse er i dag byttet ut, bygget om eller bygget inn i nye og større orgler.
Det spesielle med orgelet i Sagene kirke er at fasaden og 16 av de 18 opprinnelige Hollenbach-stemmene er relativt godt bevart.
- Dette er en milepæl i den norske orgelverden. Det låter så vakkert og enestående. Det har metallpiper som gir en rik, fyldig og vakker klang. Hver eneste pipe er håndlaget og det gir en egen personlighet til hver pipe.
Orgelet er 127 år gammelt, og det kan bli kritisk hvis det ikke snart repareres. Drømmen til menigheten er å ta vare på de gamle pipene og bygge dem inn i et nytt og stilriktig instrument.
- Det har ikke blitt tatt godt nok vare på. Det har stort behov for restaurering, det smuldrer opp. Det trengs mellom seks og ti millioner kroner for å sette det i stand for ettertiden. Etter en viss tid blir det så ille at det blir en voldsom jobb.
Det er store summer og det offentlige må inn på banen. Men det er enklere å utløse engasjement hvis man har litt midler selv, derfor har kirken satt i gang en lokal innsamlingsaksjon, men det gjenstår en del før målet er nådd.
- Så hvis det er en rik orgelentusiast der ute, vil jeg gjerne komme i kontakt, sier Skøyeneie og ler.
Se Skøyeneie spille på dette gamle, flotte orgelet. Artikkelen fortsetter etter videoen.
- Skjønnheten vokser jo eldre det blir
Orgelet har også et stort teknisk problem. Tangentene på de to gjenstående Hollenbach-radene er veldig harde å spille på, noe som er helseskadelig for kantoren. Et normalt tangenttrykk på et kirkeorgel er 120 gram. Måleinstrumentene har et maksimalt måletrykk på 300 gram, og Hollenbach-orgelet i Sagene kirke sprenger dette.
- Det er helt ekstremt, det er særdeles tungspilt. Hele muskelapparatet er i høyspenn etter jeg har spilt. Jeg prøver å ikke gi opp av den grunn, orgelet er jo så flott. Jeg må bare øve mye på et annet orgel.
Skøyeneie har et brennende ønske om at orgelet raskt blir restaurert. Snart er han pensjonist, og da er det for sent for ham å gjøre noe med det.
- Klangen fra 1891 har bare vokst og vokst. Den blir vakrere etter som tiden går, aldringen av klang er motsatt av menneskets aldring. Skjønnheten vokser jo eldre det blir. Det er det viktig å være obs på, det vil gå tapt med tiden hvis vi ikke tar vare på det. Det er mye rust og gørr i det, materialet forvitrer.
Inviterer til adventskonserter
Skøyeneie spiller konsert på Hollenbach-orgelet hver tirsdag klokken 13.00. Og i adventstiden har han invitert til adventskalender 4. og 11. desember. Den siste er 18. desember, og de gjenstående åtte lukene med orgelkonsert skal åpnes.
- Nå lager vi ekstra adventsro, det er så mye julemas. Her tenkte vi å gjøre det motsatte så folk kan finne en stillhet, det er tanken med disse tirsdagene.
Sagene Avis har fått tilsendt en flott historie Stein Skøyeneie har skrevet, og vi har tillatelse til å gjengi den i sin helhet her:
Et liv med Albert Hollenbachs orgel – på godt og vondt
Jeg tror jeg var 12 år og fullstendig bitt av orgelbasillen. Det meste jeg drev med var på en eller annen måte innrette mot orgelet og orgelmusikk. En familievenn, på den tiden, var snekkeren hos kirkevergen i Oslo. Han het Ingvar, og var stadig rundt i Oslos kirker for å reparere ei dør eller en benk. Og hadde jeg skolefri så var jeg gjerne med. For da fikk jeg spille på orglene i byens kirker.
En dag i høstferien skulle Ingvar innom Sagene kirke for å ordne noe. Og litt strengt, men også trist, sa han til meg at kirkevergen hadde nedlagt forbud mot at guttungen fikk spille på orgelet. Det var ikke for hvem som helst. Det var gammelt og skjørt. Jeg stod i portalen inn til orgelgalleriet og så på det fantastiske instrumentet. Med rød krakk å sitte på.
Det tok 29 år før jeg endelig kunne gå gjennom portalen til orgelgalleriet og sette meg på krakken, og spille. Senhøstes 2002 ble jeg tilsatt som kantor i Sagene kirke. Guttedrømmen ble virkelighet.
Hollenbachs orgel skulle adlyde meg, trodde jeg. Men etter hvert som årene har gått så er jeg fortrolig med at det som regel er jeg som må adlyde henne, dronningen på bakre galleri; Hollenbachorgelet fra 1891. Ufattelig mange gleder har du gitt meg, orgelet «mitt», men ufattelig mange bekymringer også.
Så tungspilt, kanskje på grunn av byggefeil i 1891, at kroppen har vondt som influensa når dagens økt er ferdig. Så mange tekniske besvær, fordi du er så gammel,
at spenningen om hvordan det skal gå i dag uroer kroppen før og under hver gudstjeneste, begravelse, bryllup og konsert. Og til tider så ustemt og «astmatisk»,
fordi pipene og vindladene er så alvorlig merket av tidens tann, at jeg er engstelig for om publikum holder seg for ørene og de gamle komponistene snur seg i sine graver.
Jeg har et brennende ønske, en visjon for dette gamle orgelet, så sjeldent og klangrikt, at orgelpipene, som lager lyden, klokelig må tas vare på inn i et nytt orgel.
Hver Hollenbachpipe skal få klinge både jublende og sorgtungt, akkurat slik de har gjort for gammel og ung, og for fattig og rik på Sagene og Bjølsen helt fra debuten i
1891. Og til neste guttunge står i portalen, og guttunge etter det, med drøm om igjen og igjen å fylle Hollenbachs piper med musikk av edleste sort. Ja, som en del av orgelhistorien fra 1891 via idag og fram til 2091, og kanskje 2191.
Det er ikke sikkert det finnes en snekker i det sekelet, men guttunger, de finnes. Helt sikkert.
– Stein Skøyeneie
HOLLENBACH: Stein Skøyeneie ønsker at pipene bygges inn i et nytt orgel. Foto: Håkon Wium Lie
Nyhetsbrev fra Sagene Avis
Få nyheter fra Sagene Avis rett i innboksen! Det er gratis, og du melder deg på her!
