OSLO/TORSHOV:I sin bok Byoriginaler og personligheter i Oslo, forteller forfatter Even Saugstad om Karl Rognstad (1890-1973). Han bodde på Rodeløkka og så på Sofienberghjemmet, men sang i bakgårdene over hele byen, blant annet på Torshov og Sandaker.

Rognstad fikk kallenavnet «Sving Deg» etter sin hyppigst fremførte sang, en religiøs sang som startet med «Sving deg min due på frigjorte fjed.» Han ble også kalt «Den vandrende liljen på marken» eller «Evighetssangeren.»

Han sang i bakgårdene på den tiden da det fantes én radiokanal, som tok et par-tre timers pause midt på dagen. Folk kastet penger fra vinduene og det ble ofte allsang da han underholdt. Etter å ha fått pengene bukket han alltid og svingte med den hvite sangerlua.

Men Rognstad var ikke kjent for å ha en vakker røst. Signaturen «owi» skrev i Dagbladet:

«Vi hørte for første gang Karl Rognstad i en bakgård på Skillebekk og trodde lyden kom fra en kappsag eller et overfall med strupetak. Det var et antiklimaks da vi nådde kjøkkenvinduet og så en mann rotere rundt sin egen akse i vertikalplanet, mens han med armene i stupestilling sang sitt paradummer 'Sving deg min due'»

Roy Blohm skrev en litt hyggeligere beskrivelse i Aftenposten i 1955:

«Stemmen er ikke akkurat vakker, men den er kraftig og gjennomtrengende, og han synger med en stor inderlighet.»

Sang, sang og atter sang!

Rognstad vokste opp som gårdbrukersønn ved Elverum. Men med 11 søsken var det ikke store muligheter for arbeid der, og han begynte på landbruksskole og tok senere gårdsarbeid ulike steder på Østlandet. Han trivdes dårlig med det harde arbeidet, og dro i stedet videre til Oslo. Her fikk han en hybel på Rodeløkka, et lite kvistrom han selv betegnet som dokkestua. Han ble boende her i 42 år, og betale hele tiden fast husleie på fem kroner i måneden.

Etter å ha jobbet noen år på kafé, bestemte han seg som 28-åring for å gjøre sangstemmen til sitt levebrød. Og han ble raskt en folkekjær skikkelse i byen. Han var utadvendt, munter og slo alltid av en prat med både kjente og ukjente folk han møtte. Han ble observert i hele byen, en formiddag kunne han være på Frogner og om ettermiddagen på Torshov. Han opptrådte også i Gamlebyen, Lille-Tøyen, Majorstua, Kampen og helt opp til Nydalen og Kjelsås. Han sang også for fangene i Botsfengselet.

I 1945 var han en liten tur tilbake på Elverum, som resulterte i en sak i lokalavisa. Der fortalte han hvor fantastisk han hadde det i Oslo:

«Je har aldri hatt lyst til noe annet enn sang – sang og atter sang! Du skulle se meg når jeg steller meg opp – folk stanser og lytter, smiler til meg og blir vennlige alle sammen. Og ongene, ja dom skriker på lang lei når dom ser meg. – Der kommer'n Karl! roper dom. Der har vi gatesanger'n vår! Operasanger'n kaller også noen meg.»

«Gud ville spelle meg et puss»

Rognstad hadde god kontakt med jazzmusiker og journalist Simon Flem Devold. I sin bok Gutta og jeg beskriver Devold Rognstad slik:

«Noen smilte til ham, og noen smilte av ham... Han var en naiv og en god sjel i litt rare og gammeldagse klær, og med nokså rare og gammeldagse tanker om livet og døden. (...) Han ruslet omkring og var til morskap for folk, og litt til forargelse, når han fant på å stille seg opp i bakgårdene akkurat på den tid da skikkelige folk sover middag.»

I Arbeiderdbladet julaften 1983 hadde Simon Flem Devold en artikkel om byorginalene. Her gjenga han blant annet enn samtale mellom den klarinettspillende Simon og den sterkt religiøse Sving Deg. Sistnevnte hadde nemlig ønsket seg en kar med et instrument i alle år, og derfor kom Sving Deg som en bønnhørsel fra Vårherre. Men han hadde ikke trodd han skulle få en fløytespiller, det var nemlig harmonikk eller gitar han hadde bedt om.

«(...) Og forresten kan jeg tenke meg atte Gud har sendt en klarrinett bare for det atte'n vil spelle meg et lite puss. Han er nokså hummoristisk, slik.» sa Rognstad.

«Et sikkert vårtegn»

Våren 1964 lagde NRK-reporter Kjell Edlund et radiointervju med Sving Deg. Edlund beskrev bakgårdssangeren som et sikkert vårtegn, og Rognstad svarte kvikt og muntert på journalistens spørsmål og roste Oslo-borgerne for gavmildhet og vennlighet.

Rognstad havnet også på forsiden av menighetsbladet for Sofienberg kirke i 1967. I intervjuet sa han:

«En må ikke miste humøret. Ofte synger jeg hjemme til langt på kveld.»

«De ville jeg skulle gå av som gatesanger, de snille menneskene nede i kommunen. Jeg var blitt 72 år, og så fikk jeg jammen efterbetalt pensjon for to år.»

Han sang i gårdene til godt utpå 60-tallet, før han ga seg. Men fortsatt kunne folk treffe den blide og pratsomme mannen ute på gata. På begynnelsen av 1960-tallet flyttet han til Sofienberghjemmet, hvor han ble boende frem til han døde 83 år gammel, i 1973.

Kilde: Byoriginaler og personligheter i Oslo

Even Saugstad har skrevet bok om Oslos byoriginaler Foto: Privat

Nyhetsbrev fra Sagene Avis

Få nyheter fra Sagene Avis rett i innboksen! Det er gratis, og du melder deg på her!

Les også:

– Når Montgomery galer, vekker han hele byen