TORSHOV: Det var stor bolignød i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet, da folk strømmet tilbake til byen etter unionsoppløsningen i 1905.
Politikerne diskuterte om det var kommunen som hadde ansvar for å skaffe anstendige boliger til de mange arbeiderfamilene som led under boligmangelen. Så ble det avgjort at kommunen skulle sette i gang tiltak.
Kommunen kjøpte i 1916 store deler av Torshaug og Lilleborg jorder - området mellom det som i dag er Åsengata, Erika Nissens gate, Agathe Grøndahls gate, Fagerheimgata, Johan Svendsens gate, Ole Bulls gate, Torshovgata, Sandakerveien og Vogts gate.
Den 29. juni 1917 var en merkedag i Torshovs historie. Det var denne dagen bystyret vedtok at byggingen av Torshovbyen, eller «Torshaugbyen», skulle starte. Dette var det første store kommunale boligprosjektet som fulgte en helhetlig plan, og ble bygget mellom 1917 og 1925.
Bli med på en vandring over Torshov, slik det en gang var:
Artikkelen fortsetter under bildeserien
Det største og fineste komplekset
Med sine 43 000 kvadratmeter, 1762 boliger fordelt på 415 ettroms-, 1135 toroms-, 201 treroms- og 11 fireromsleiligheter, samt 18 butikklokaler, ble Torshovbyen det største og fineste komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som kommunen hadde bygget. Det sies faktisk at Torshovbyen er et av de mest vellykkede kommunale boligprosjektene noensinne.
De fleste leilighetene hadde to rom og kjøkken, noe som var romslig for arbeiderfamiliene på denne tiden. Leilighetene var lyse, hadde kjøkken, vannklosett og noen hadde til og med gassfyrte bad.
Teppebanking var tillatt på torsdager mellom 08.00-12.00. Bygårdene hadde også skiltene «Tråkk ikke på plenen», og «Sykling samt fotballsparking og ballslåing er forbudt i portrom og på gårdsplass». Den eneste lekemuligheten var en liten sandkasse, men den var forbeholdt de minste barna.
Onsdag var dorull-dagen. Vaktmesteren holdt kontoret åpent en time på ettermiddagen for å dele ut ukas dorull. Toalettpapiret var inkludert i husleia, med en rull til hver familie i uka. Store familier som trengte mer måtte betale ekstra.
Tegning/plan over Torshov-kvartalene (Torshovbyen). Sannsynligvis fra 1920-tallet. Foto: Ukjent/Oslo byarkiv
Her skulle man kunne bo hele livet
Leilighetene i Torshovbyen skulle bli normgivende for boligstandarden, og det var arkitekt Harald Hals som tegnet mesteparten. Et viktig poeng for ham var at boligene var rimelige, og at transportkostnadene skulle være lave.
Arkitekt Harald Hals Foto: Ukjent person/Oslo museum
Som boligdirektør og senere reguleringssjef dominerte Hals utviklingen i Kristiania/Oslo, både når det gjaldt å lage byplaner, regulere gater og ringveier og å planlegge, tegne og oppføre boligkomplekser i kommunens regi.
Utgangspunktet var at det skulle legges til rette for at folk kunne bo i Torshovbyen hele livet. Her skulle det være alt – fødestue, barnehage, egen gravplass og en restaurant slik at husmødrene ikke måtte lage mat hver dag.
Alt dette ble ikke realisert. Vøienvolden fikk fødestua, gravlunden ble lagt til Sagene, og barnehagen kom ikke i det hele tatt. Men Christiania Folkerestauranter fikk lokale i Vogts gate. Her kunne man enten spise i restauranten eller ta med hjem. Med Vogts gate som forretningsstrøk og kulturslottet Soria Moria, som sto klart i 1928, levde Torshovbyen opp til navnet sitt som «en by i byen.»
Ikke alle fikk lov til å bo her
Torshovbyen ble som sagt bygget for å bøte på boligmangelen etter unionsoppløsningen, og var hovedsakelig ment for arbeidere. Boligene var også ment å komme vanskeligstilte familier til gode, men det ble lagt en rekke restriksjoner på hvem som fikk lov til å flytte hit.
Det var lange ventelister for å få bolig i Torshovbyen. For i det hele tatt å få lov til å stå på lista, måtte man oppfylle en rekke kriterier. For det første måtte man ha en slags oppholdstillatelse i Kristiania. Denne var det ikke alltid så lett å få tak i på 20-tallet, siden byens myndigheter prøvde å begrense befolkningsveksten.
Enslige fikk heller ikke flytte til Torshovbyen. Og folk som hadde bolig fra før, uansett hvor dårlig den var, fikk heller ikke stå på lista. Søkeren måtte også ha en bekreftelse fra arbeidsgiver på at han tjente nok til å betale husleia. Det måtte også leveres en utøysattest som bekreftet at alle familiemedlemmer, klær og møbler ikke hadde veggdyr eller lus.
Sagene Avis har tidligere skrevet om disse leilighetene og hvordan de ble utdelt:
«Tænk bad i hver leilighet! Det er jo en herlighet, som ikke kan betales med penger. Vandklosetter er der til alle leiligheter, ogsaa til de 1-værelses.»«I det hele tat er det et vakkert byg, praktisk, lyst og koselig. Her vil man kunne bo godt, forsaavidt det kommer an paa leiligheten. Saa lyst og pent er det hele, at enhver som flytter ind maa føle sig forpligtet til at verne om det.»
Inspirert av engelske hagebyer
Arkitekt Hals var ikke sparsom med plassen, Torshovbyen skulle også fylles med grønne lunger. Reguleringsplanen var inspirert av engelske hagebyer og arkitekturen var påvirket av nasjonalromantiske og nybarokke strømninger.
Lave bygårder ble bygget omkring store og beplantede gårdsrom og mellom kvartalene ble det anlagt brede alléer og åpne plasser. Oksefontenen på Hegermanns plass, mellom Italia- og Frankrikegården, ble reist i 1929. Visste du at disse bygårdene, som i dag er gule, var opprinnelig grå med røde teglpanner på taket?
I 1931 ble Torshovparken med sine dammer, fontener og lekeplasser offisielt åpnet. Paviljongen kom ikke før senere.
Kilder: Lokalhistoriewiki.no, wikipedia.no, Sagene og Torshov historielag.
Modell av Torshovkvartalene (Torshovbyen). Sannsynligvis fra 1920-tallet Foto: Ukjent/Oslo byarkiv
Nyhetsbrev fra Sagene Avis
Få nyheter fra Sagene Avis rett i innboksen! Det er gratis, og du melder deg på her!
