Et kunstprosjekt har dukket opp på lyktestolper rundt Torshovparken. Som universitetslektor i litteratur, syns Kevin Steinman det alltid er spennende når tekster dukker opp på uventede steder. Derfor han har prøvd å fange hvor vakkert og interessant prosjektet er, særlig i disse tider.

«Alt skal bli bra» – Julian of Norwich, fra en plakat hengt opp i Torshovparken, første påskedag, 2020

«Skjønnhet er uventet enkelhet», har Beate Grimsrud skrevet. Jeg skriver meg herved helt enig, og lar nabolaget vårt illustrere poenget. Da koronaviruset stengte landet, oppsto det et inspirerende gueriljakunst-prosjekt i Torshovparken: en slags anonym litterær skattejakt.

I slutten av mars la jeg først merke til at utskrifter av dikt, filosofi og utdrag fra romaner og teaterstykker hadde blitt teipet til vanligvis anonyme lyktestolper. Disse ydmyke, hjemmelagde utskriftene, festet med noe så hverdagslig som Scotch tape, kunne fra en viss distanse blitt forvekslet med «katt savnet»-plakater, eller andre sørgelige tegn på savn og ensomhet i det offentlige rom.

Kunstneren bak dette prosjektet bruker derimot denne underbevisste usynligheten til å dra oss inn i vakre tankeganger fra fire kontinenter, og riste av oss nøyaktig den samme ensomheten. Prosjektet tar utgangspunkt i det manglende litterære samvær – et tap som kan oppleves som like sterkt som det å miste et høyt elsket kjæledyr. Disse litterære verkene skaper en oppmuntrende visjon av oppdagelse og glede som er sårt etterlengtet, særlig etter at konsertene flyttet inn i datamaskiner, og steder som Litteraturhuset og Blå ikke lenger fikk lov til å invitere til engasjerende kvelder med bokbad og samfunnsdebatt.

«Ensomheten» er nevnt eksplisitt i dikt 5 fra Inger Christensens Alfabet, som henger på en lyktestolpe, sammen med fire andre fra denne samlingen. Følelsen føyer seg inn i en rekke av andre ting som finnes på E, som einebærbusk, eiketrær og edderkopper. Diktet virker til å operere på to nivå. Den tar form som en type lekse-oppramsing, men føles som en besvergelse. For når busker og trær assosieres med ensomhet, blir den ellers ganske skremmende opplevelsen mye mindre skummel. Og det er bra, nå som sistnevnte nylig har vokst ut fra alle mulige forestillinger. Vi kan, med andre ord, regne med ensomhet, på samme måte som vi tar for gitt at disse andre mer nøytrale tingene eksisterer. Alt sammen er en del av livet. Det oppleves som en uventet trøst å få denne påminnelsen mens man vandrer under store, grønne trær, midt i en park på Torshov.

Da jeg først la merke til disse gullkornene på A4-ark i slutten av mars, var det en ren glede å se Jane Kenyon og Dag Solstad representert ute i det fri. Forfattervalgene i seg selv var virkelig noe å juble for. Men jeg ante ikke at det skulle utvikle seg videre. Nå er det ikke mindre enn 22 forskjellige tekster klistret på lyktestolpene, som gjør både Torshovparken og prosjektet enda mer interessante enn før.

Anne Carson sitt «Kan 1» er blitt oversatt, sannsynligvis av kunstneren bak dette litteraturprosjektet. Det åpner slik: «Hvis du ikke er det frie mennesket du ønsker å være må du finne et sted du kan fortelle sannheten om det.» Videre blir leseren vitne til en hemmelig skriftlig befrielse der «poenget er selve det å fortelle.» Denne opplevelsen av å uttrykke noe viktig, uten å ta hensyn til «leseren», gjenspeiler genialt hele dette prosjektet. Jeg kan tenke meg at skapergleden har vokst i takt med utviklingen.

Marie Howe sitt «Det er dette de levende gjør» illustrerer en rekke banale handlinger for å minne leseren på at dette også er livet. Å måtte åpne vinduet om vinteren fordi radiatorene er for varme og ikke lar seg justeres, er noe de levende gjør. En handlepose som går i stykker idet den mistes på gaten er dessverre også livet, i likhet med en bildør som smeller igjen i kulden. Disse hverdagslige, irriterende øyeblikkene blir snudd om fra forbannelser til tegn på mangfoldig menneskelig vitalitet. Hvis vi lærer (igjen) å gjenkjenne disse kjedelige aspektene som nettopp det å leve, er vi faktisk kommet et lite steg videre i prosessen vi har gått gjennom disse siste månedene.

Blaise Pascale sine «tanker» fra 1669/70 finner også plass her. Disse utdragene tar for seg menneskets tosidige tåpelighet/uovervinnelighet, noe som kanskje er enda mer vesentlig når vi sitter hjemme for oss selv i ukesvis. Det er mild sagt treffende å møte disse dype tankene i en park, der de mest vanlige aktivitetene pleier å handle om kos, jogging, hundelek og grillmat.

Beckett sin «Vente på Godot» finner også sin plass her, med en salig kommentar fra det banebrytende skuespillet: «Summen av verdas tårer er konstant. Kvar gong nokon set i å gråte, er det alltid ein eller annan som held opp. Der same gjeld for latteren. (Han ler) Så ingen må komme her og snakke vondt om vår tid, den er slett ikkje verre enn tidligare tider. (Pause) Men la oss heller ikkje snakke godt om den. (Pause) Best å ikkje snakke om den i det heile tatt.» (oversatt av Åse-Marie Nesse) Slik sette ukesvis med innestenging og sosial distansering inn i et litt større perspektiv.

Dette levende prosjektet har nylig fått et nytt dikt, denne gangen på engelsk, som skildrer Black Lives Matter-bevegelsen. Diktet er hentet fra Terrance Hayes sin samling American sonnets for my past and future assassin (2018), og filosoferer rundt temaer som er både akutte og sørgelig relevante i disse dager. Blant annet handler diktet om farene svarte amerikanere føler på – særlig om natten. «Probably twilight makes blackness dangerous/Darkness…» Diktets tvetydighet rundt hvem som står i fare lar leseren kjenne på sin egen holdning til profilering, for så å vurdere egne fordommer og meninger. Fordi «someone is prey in all of our encounters», oppfordres leseren til å anerkjenne måten «blackness» og «danger» kan bli framstilt i forskjellige lys, avhengig av hvilket standpunkt man tar.

Tross det skiftende vårværet og den gradvise åpningen vi opplever, har den hemmelige kunstneren bygd videre på denne nye og magiske litterære stien, med det resultat at man nå kan vandre rundt og pønske på en god del av livets gleder, mysterier og sorg uten å måtte møte et eneste annet vesen. Og det som er enda morsommere er at vedkommende virker å ha gått tom for ledige lyktestolper (eller kanskje har nye bidragsytere begynt å delta?), og har begynt å feste nye dikt over de som tidligere har blitt satt opp. Da flagrer den midterste delen av Pablo Neruda sitt dikt, «Å bli stille» slik at man får lese to andre dikt under. Dette blir til postmodernistiske pastiche på sitt beste.

Vedkommende har til og med inkludert et eget dikt, som passer fint sammen i samlingen: «I parken, mellom bjørkene/leter du etter det som kan bli …» og så tar ikke kameraet mitt inn de siste ordene. Du må ta en tur selv, før prosjektet forsvinner.

«Jeg er levende. Jeg husker deg.» – Marie Howe, Det er dette de levende gjør (oversatt)

Kevin Steinman
Universitetslektor i litteratur

Er det du som sprer glede og litteratur i Torshovparken? Eller kanskje du vet hvem som står bak? Send oss gjerne en e-post til tips@sageneavis.no

Nyhetsbrev fra Sagene Avis

Få nyheter fra Sagene Avis rett i innboksen! Det er gratis, og du melder deg på her!