Gjennom historien møter vi på menneskets kompleksitet. Hvordan vi på den ene siden har våre suksesshistorier. De vi trekker fram i samtale med andre. Andre ganger faller vi. Siger ned i avgrunnen og kan komme på kant med samfunnets rammer. Hvert menneske er ofte preget av livets tosidighet i større eller mindre grad. Historien om Sagveien 24 viser denne kompleksiteten. Adressen rommer nemlig historien om hvordan en borgerskapsvilla ble «de falnes» hjem.

Kjære leser, velkommen til Sagene. Bydelen som har kjent på den rivende utviklingen fra industriens ankomst til Kristiania. Hvordan dens forurensning og utslipp satte sitt preg på et samfunn. Hvordan fyll og gateliv hadde sine baksider. Og hvordan vi i dag kan ta vår søndagstur i et bevaringsområde av høy historisk verdi. Historien om Sagveien 24 kan vi fortelle ettersom vi kan gjøre kildesøk på husets adresse. Denne artikkelen vil vise små glimt av de kildene som finnes om Sagveien 24, og benytte anledningen til å løfte appellen: La adressen bestå!

Homannsbyen på Sagene

Huset skiller seg nemlig ut blant arbeiderboligene som ligger rundt. Huset er trukket bort fra veien. I sin tid lå det en frodig hage foran denne flotte mursteinsvillaen som har sine likhetstrekk med arkitekturen i Homannsbyen. Villaen ble i 1872 bygget av fabrikkbestyrer Johannes Lohrbauer ved Christiania Mekaniske industri. Han valgte i 1870-årene å bosette seg på Sagene med sin familie. Huset var innredet med en «representativ» del ut mot hagen. Her lå det ifølge professor i kunsthistorie, Kari Hoel: «(…) tre store rom. Disse rom hadde husets beste utstyr: tapetserte vegger og trukne gesimser.» I det ene rommet var det bygget dør ut på verandaen, og slik kunne den store, flotte hage kobles sammen med de pent møblerte stuene på innsiden. Sagveien 24 var en borgerskapsvilla i ordets rette forstand. Bygget og eid av en fabrikkbestyrer.

Mot slutten av 1800-tallet endret dette seg. Lohrbauer med familie flyttet til en annen del av byen. Kari Hoel analyserer det til at Sagene i 1870-årene fint kunne romme både arbeidere og fabrikkbestyrere, men at bydelen i 1890-årene hadde blitt mindre attraktiv for borgere av det høyere sosiale lag. Bydelen ble mer og mer preget av mennesker med såkalt lav yrkesstatus, fattigforsørgende og gamle. Lohrbauer leide ut boligen gjennom 1890-årene, før den fikk en ny eier ved årsskiftet til 1900-tallet.

Hjem for «falne kvinner»

Den nye eier var Kristiania Indremisjon. Huset ble gjort om til å huse Ebenezerhjemmet som var startet i 1896. Formålet var å gi et hjem for løslatte kvinnelige forbrytere og såkalte «falne» kvinner. Ved kjøpet av Sagveien 24 trådte hjemmet inn i en ny fase. Metoden for å få kvinnene tilbake innenfor samfunnsrammene var omsorg og omskolering gjennom et 2-årig kurs i opplæring av husarbeid. Denne oppæringen ble gjort gjennom arbeid i Ebenezers vaskeri. Slik var målsetningen at de «falne kvinnene» igjen kunne «trede ut i Livet som dyktige og aktverdige Samfunnsmedlemmer», beskrevet i Kristiania Indremisjons femtiårfestskrift utgitt 1905.

Å få mennesket på rett vei på begynnelsen av 1900-tallet var gjerne i overenskomst med et kristent moralgrunnlag. Pastor Hvalbye fikk i 1903 oppdraget om å holde de ukentlige «oppbyggelser» på Ebenzerhjemmet etter hva det står skrevet i festskriftet av 1905. Hvalbye fortalte at han gikk til oppdraget med noe frykt, men også i tro på at de unge piker ville åpne seg for bibelordet og motta frelse og en kristelig levevei. Frykten skulle det vise seg at fort ble borte, da han så gjerningen som høyst givende blant de godvillige torsdagsmødrene som hadde ansvar for stedet. Pastoren fremhevet de falne pikene som hadde funnet tilbake til troen, og som ble berørt av hans bibelord. Disse satte han opp som fromme eksempler mot de «grove Udskeielser» som også forekom. Pastor Hvalbye holdt de ukentlige torsdagsmøtene i ett år fram til 1904, og konkluderte med at «jeg tror ikke, at Arbeidet har vært forgjeves, thi det er gjort i Jesu Navn og for hans Skyld».

Av Pastor Hvalbye sine beretninger kommer det tydelig fram at pikene gjennom hardt arbeid og kristelig oppbygning skulle komme tilbake til det samfunnet så på som moralsk riktig. Hvalbye hyllet i stor grad de flinke pikene som tok til seg gudsordet, mens de som stilte seg til motverge ble triste eksempler: «Hvor trist! i nogle Minutter rives ned, hvad der gjennom Bøn og Arbeide er bygget op!» Slik viser skildringene fram en holdning av hva 1905-samfunnet så på som riktig og galt, og hvordan bibelordet i stor grad ble sett på som den rette vei.

Hjelp til selvhjelp

Hvem var så disse jentene som bodde på Ebenezerhjemme i denne tiden? Av «Personlisten» fra 1904 kan vi få et godt innblikk av hvor gamle jentene var og hvor de kom fra i landet. Totalt var det 19 stykker som bodde på hjemmet i denne perioden. Jentene fordelte seg på aldersspennet 16 til 31 år, der totalt 12 av disse var under 20 år. Tre av jentene var født i Kristiania, mens resten hadde kommet til Kristiania fra andre steder i landet. Lengst unna kom jentene fra Vardø og Bergen, mens de resterende var i stor grad fra Østlandet og Sørlandet. Pikene på hjemmet var unge piker som tidlig hadde kommet på skråplanet i livet, og behøvde hjelp fra søster Elisabeth som var stedets bestyrerinne.

Søster Elisabeth omtales i flere avisartikler som «sjelden skikket for sin vanskelige gjerning» og «med en aldrig svigtende kjærlighed». Artiklene ble skrevet av Olga Thinn, fru høyesterettsjustitiarius bosatt i villa «Breidablikk» på Vinderen. Hun var formann både i Oslo Hjemmenes vel og i Ebenezerforeningen igjennom sin levetid. Olga Thinn la videre til i sin artikkel «Triste billeder fra vor by» i Aftenposten den 28. oktober 1914, at «Få aner, hvilket fond av kjærlighet medlidenhet, der må til for at kunne vinne disse pikers tillit og fortrolighet, og hvor mange bønner der oppstiger for at det må lykkes at gjøre disse piker bra, nyttige mennesker igjen». Søster Elisabeth var ifølge Olga Thinn av de menneskene som kunne gi disse nedbrutte pikene dette, og videre føre dem inn til samfunnsmålet om hva en kvinne skulle være: «Nogle bliver gifte og bliver gode mødre, andre er blevet bra tjenestepiger». I 1920 fikk søster Elisabeth Kongens gullmedalje for sitt samfunnsgavnlige arbeid.

Adressen – en døråpner

Sagveien 24 rommer Sagene sin endring fra et sted der borgerskapet og arbeiderne bodde side om side på 1870-tallet til et Sagene som på 1900-tallet måtte ta hånd om byens problemer. I dag gir adressen et godt innblikk i hvordan fabrikkbydelen Sagene møter den nye tid. Bygninger blir benyttet til nye formål og får nye renessanser der bygningsmassen beholdes. Men om adressen endres, vil disse historiske spor være mulige å finne for ettertiden da?

Adressen for bygget er helt vesentlig for Arbeidermuseets formidling av hva som har funnet sted i den velkjente gateveien «Sagveien» (Veien til Sagene). For bydel Sagene og Oslo/Kristiania sin industri- og sosialhistorie er Sagveien 24 en viktig adresse for å forstå hvilket historisk grunnlag denne byen bygger på. Hva hadde vi vel visst om fabrikkbestyrer Lohrbauer, Pastor Hvalbye sin kristne moral over de «falne kvinner» og søster Elisabeths sosiale arbeid om det ikke hadde vært for Sagveien 24? La adressen bestå!

Nyhetsbrev fra Sagene Avis

Få nyheter fra Sagene Avis rett i innboksen! Det er gratis, og du melder deg på her!