Det blir en annerledes 1. mai i år. For de av oss som gleder oss til dagen hele året, blir det trist å ikke kunne være sammen med alle de andre som vil kjempe for arbeideres rettigheter og forandre verden. Samtidig har 1. mai knapt vært så viktig noen gang. En av ti av oss har mistet jobben, og for mange kommer den ikke tilbake igjen. For mange har livet blitt veldig tungt. Vi har en høyre-regjering som prioriterer de rike kapitaleierne foran de som har det vanskeligst.

Likevel kan vi vel si at krisen har ført oss nærmere hverandre, samtidig som den har skilt oss fysisk fra hverandre. Det er rørende hvor mye omsorg, solidaritet og fine initiativ som har oppstått i kjølvannet av korona-epidemien, også hos oss på Sagene. I helgen fikk bakgården min på Nordpolen besøk av Hanne Kolstø og The Silver Lining, en konsert i regi av bydelen og borettslagene. Sola skinte, og en stund føltes verden normal igjen. Nå åpner barnehagene, barneskolene, og mange andre som har holdt stengt, og vi tenker at dette skal vi klare, sammen.

Kriser kan åpne muligheter for å velge en ny retning. Vi må passe på at det blir i den retningen vi vil ha og trenger nå. Når arbeiderne rundt omkring strekker seg langt for dugnadens skyld, må de passe på at de ikke strekker seg inn i en spagat. Korona-krisen har vist at gode arbeidsforhold ikke bare er viktig for arbeiderne, det er også livsviktig.

Vi trenger kompetente, trygge ansatte i pleie og omsorg i stabile arbeidsforhold, ikke usikre tilkallingsvikarer som tar med seg smitte fra mange forskjellige steder. I barnehagene trenger vi flinke, idérike folk med et stort overskudd, som kan ta ansvar for en gruppe på seks barn alene, og klarer å ivareta små og sårbare mennesker samtidig som de flyr rundt og vasker konstant. I NAV trenger vi folk med høy kapasitet og mye kunnskap for å kunne ta unna havet av saker som venter, og for å kunne hjelpe alle de som trenger det nå.

Det er på høy tid at vi slutter å bruke bemanningsbransjen og oppretter egne vikarordninger i bydelen, med faste hele stillinger, og mulighet for fagopplæring. Heltidsarbeid må bli normen, og deltidsarbeid et valg. Det burde være en vinn-vinn-situasjon, som sikrer kompetanse, trivsel og engasjement. Bydelen sliter økonomisk, og har ikke klart å få ned sykefraværet så mye som det var nødvendig for å få budsjettet til å gå opp. Det hjelper ikke på sykefraværet om folk er redde og usikre og brenner seg ut på jobb, noe det er enda større fare for akkurat nå.

Det er viktig at arbeiderne er med på å bestemme og at man lytter til den innsikten de har i sin egen arbeidshverdag. De vet gjerne bedre enn folk som kommer rett fra lederutdanning på BI hvordan man organiserer arbeidsplassen deres på best mulig måte. De må få på plass det de trenger for å kunne gjøre en god jobb for folk i bydelen. Vi må bruke krisa til å følge med på hva som går galt og lære av det. I så fall kan den faktisk føre til fremskritt.

Dugnad betyr at det ikke bare er arbeiderne på gulvet som skal gi noe – alle må bidra for at en dugnad skal fungere. Mange har fått en aha-opplevelse nå om hvor avhengige vi faktisk er av fellesskapet. Når til og med toryene i Storbritannia har oppdaget at det finnes noe som heter et samfunn, er det kanskje også håp for at toppsjefer, utleiere og rike kapitaleierne i Norge skjønner det. Champagnebobler kan også sprekke, men det skjer ikke av seg selv. I en bydel som Sagene, med store forskjeller og store sosiale utfordringer, blir det krevende å bruke krisa til å skape en bedre bydel. Det er en stor jobb foran oss.

Gratulerer med dagen!

Ingrid Kvamme Fredriksen,
gruppeleder og BU-representant for Rødt Sagene

Nyhetsbrev fra Sagene Avis

Få nyheter fra Sagene Avis rett i innboksen! Det er gratis, og du melder deg på her!

Les også:

1. mai er ingen minnedag. Kampen er ikke over

1. mai: Når jeg går rundt på Sagene, så tenker jeg på hvor trygt vi har det

1. mai: Når applausen stilner

1. mai: Fremtidens arbeidsplasser krever omstilling nå!