SANDAKER: Even Saugstad har skrevet boka Byoriginaler og personligheter i Oslo, og forteller her om kunstmaleren Montgomery, eller Einar Granholt (1918-2004) som var hans virkelige navn, som på sine eldre dager bodde i Sandakerveien 4.
Han fikk kallenavnet Montgomery fordi han liknet på den britiske offiseren Bernard Law Montgomery, som særlig ble kjent under andre verdenskrig. Granholt gikk nemlig ofte med en stor militærfrakk og alpelue på hodet, og han hadde en holdning og et ganglag en offiser verdig. Og han anla bart for å bli enda mer lik generalen.
Lars Saabye Christensen skriver i boka Halvbroren om Montgomery:
«Og jeg hører Montgomery som galer. Og når Montgomery galer vekker han hele byen, uansett om vi sover eller ikke. Montgomery galer som en besatt hane og vet ikke lenger forskjell på sol og måne.»
Einar Granholt ble kalt Montgomery fordi mange syntes han lignet på den britiske offiseren Bernard Law Montgomery (1887 - 1976), som ble særlig kjent under den annen verdenskrig. Foto: BYORIGINALER
Bodde i et skur
Montgomery bodde i et skur på Bygdøy om sommeren. Mange husker ham sittende med staffeliet i Kongeskogen på Bygdøy, hvor han kunne male landskapet eller bruke et fotografi eller postkort som motiv. Fire av hans malerier henger i dag på Engebret Café, med motiver fra Oslo/Kristiania i gamle dager.
Montgomery ble født i Sandefjord, og nevøen Borgar Granholt forteller i Byoriginaler og personligheter i Oslo, at onkelen hadde en sterk optimisme og gledet seg ofte stort over dagligdagse ting.
Som ung gutt i Sandefjord kunne Montgomery finne på mye rart, forteller han videre:
– Det er en bratt vei i byen her som kalles Himmelstigen. Her dro onkel Einar en gang opp et lastebildekk og la seg inn i dekket og slapp seg utfor den bratte bakken. Hjulet og Einar krysset Gokstadveien, og ferden endte i et gjerde.
Han forteller også at Montgomery under krigen provoserte tyskerne ved å gå med en blomst i knappehullet, noe som var strengt forbudt. Han ble sendt til Grini som straff, men det så ut til at han tok lett på de to månedene han satt der. I ettertid kunne han nemlig på sin muntre måte fortelle at han hadde lagt avispapir under genseren da han forventet å bli pisket for å ha gjort noe ulovlig.
Vekket folk med «kykeliky!»
Han flyttet fra Sandefjord til Oslo like etter krigen. Det er uvisst hvor og hvordan han bodde de første årene, han overnattet sannsynligvis der muligheten bød seg. Men bygdøy var hans sommerparadis, og om vinteren bodde han for det meste på et herberge i sentrum.
Skogvokterboligen ved Paradisbukta ble så basen hans i flere år. Her bodde han i grisehuset, mens Per B. Brandsæter og kona Rønnaug Hovhaugholen bodde i hovedhuset. Den eneste betingelsen utlånerne satte, var at Montgomery holdt seg edru.
– Å ha Einar boende her kunne være en prøvelse. Vi kunne for eksempel bli vekket klokka fire om natta av at han sto på en stubbe på gårdplassen og skrek kykeliky etter en litt fuktig kveld, forteller Hovhaugholen i boka, men hun legger også til at han som oftest oppførte seg pent og var for det meste opptatt med å male, forteller hun i boka.
Da Brandsæter og Hovhaugholen flyttet, kom en ny leietaker inn. Montgomery fulgte med huset, noe som var greit nok for alle - han ble som en «nisse» som fulgte med på lasset.
I boka minnes også Jørgen Leegaard ham godt fra sine ungdomsår på Bygdøy. Han tok ofte bussen sammen med ham, og her kunne han gjerne begynne med sine kykeliky-rop, særlig hvis han ikke var edru. Det skjedde mer enn én gang at de ble kastet av bussen, fordi sjåføren syns det ble vel mye «kykling.»
Flyttet til en roligere tilværelse på Torshov
I tillegg til malingen, var sykling den store lidenskapen. Og han var alltid iført sykkelklær i klasse med profesjonelle utøvere. Det viktigste for Montgomery var nemlig å se ut som en proffsyklist.
I sommerboligen på Bygdøy hang sykkelantrekket, den mørke dressen hans og annet fint tøy. Det var ingen som ville finne på å karakterisere Montgomery som en uteligger eller lasaron. Folk kunne treffe på ham, enten på sykkel eller til fots, over hele byen. Han kunne også stille seg opp midt Majorstukrysset og dirigere trafikken...
Men dette ble det slutt på da han traff kona. Som 64-åring giftet han seg med den 13 år yngre Rose-Marie, og startet et nytt liv med fast adresse i Sandakerveien 4 på Torshov. Kona forbød ham å sykle rundt omkring i byen, og «kykeliky»-faktene ble borte.
De tilbragte sine siste år i Nannestad. Her dyrket han sin tegnehobby, og man kunne fortsatt høre et og annet «kykeliky», før han døde i 2004.
Kilde: Byoriginaler og personligheter i Oslo
Nyhetsbrev fra Sagene Avis
Få nyheter fra Sagene Avis rett i innboksen! Det er gratis, og du melder deg på her!
