Kjære alle fine folka, som bor eller jobber i bydel Sagene – takk for innsatsen!

I alle år har vi i Sagene og Torshov Arbeidersamfunn og Sagene Arbeiderparti invitert til lokalt 1.mai-tog, kransnedleggelser og felles frokost på denne viktige dagen. I år må vi gjøre det på en litt annen måte, og jeg håper mange følger de digitale appellene og ikke minst «Arbeidersanger i Orgelbrus» som sendes direkte fra Sagene Kirke klokken 19.00 med Sturla Stålsett og byrådsleder Raymond Johansen.

1. mai er viktig for alle oss som bor og/eller jobber på Torshov, Sandaker, Sagene og Iladalen. Det var her i industribydelen at mannfolka på fabrikkene sleit seg gjennom lange dager for få kroner. Det var her damene vevet på Hjula, og gubbene helte øl på flasker på Ringnes. Det var fabrikkene langs Akerselva som la grunnlaget for det samfunnet vi lever i dag. Det er disse folka vi skal takke for at har gått opp spora for oss.

For selv om mange av fabrikkområdene i dag er gjort om noe til boliger, ser vi likevel hvordan elva skinner, som en gang i tiden var selve navet i Oslo. I dag bruker vi ikke elva på samme måten. Men Akerselva har fått sin renessanse. I dag holder mye av filmindustrien til langs elvekantene, kunstnere i hovedstaden har sine atelier her, og folk bader i elva, noe som for å få år siden var en utenkelighet. Det er takket være Arbeiderpartiet.

I dag har vi blant annet lagt ned blomster ved bysten av Jolly Kramer-Johansen. En hedersmann for arbeiderbevegelsen og kulturlivet i Norge. Det varmer en kulturentusiast å se tilbake på hvordan denne mannen virkelig fant det beste i arbeiderbevegelsen og kulturlivet, og lagde musikk som vi den dag i dag spiller og synger. Sammen med Arne Paasche Aasen skrev han sanger som Frihetens forpost, Samholdssangen og Seieren følger våre faner. Sanger som står sterkt i dag, og som viser viktigheten av felleskapet.

Når jeg går rundt på Sagene, så tenker jeg på hvor trygt vi har det. Og det er tryggere her enn mange andre steder i verden. Samtidig vet vi at mange som lever her, kanskje ikke har det så enkelt. Så min oppfordring til alle er å huske å si «hei» til noen du kanskje ikke kjenner. Noen som kanskje fryser? Noen som kanskje er litt redde? Det koster veldig lite, men kan bety utrolig mye!

Arbeiderbevegelsen er på mange måter et slikt «Hei.» Tryggheten for folk.

Jeg tenker på når Kramer-Johansen startet opp fagforeningen for komponister, så var det for å sikre en gruppe mennesker. Ikke bare sikre seg selv, men sikre trygge arbeidsforhold for folka som kom etter. Vi må sammen sikre morgendagen, vi må sammen utvikle morgendagens arbeidsplasser og arbeidsforhold slik Kramer gjorde for sine komponistkollegaer. Da tenger vi en ny regjering!

Jeg husker mitt første møte i Sagene Arbeiderparti. Jeg trodde først jeg hadde kommet til en fri-menighet på Sørlandet. Men jeg hadde altså kommet til Sagene og Torshov Arbeidersamfunn.

Der sto det en mann med kassegitar, og allsangen lød gjennom rommet:

Dette hjem er vårt dyreste eie.
Her har slekten i hundrer av år
gjennom hverdagens trofaste virke
ryddet grunnen for arbeidets kår.
Her har fedrene strevet og kjempet
for en framtid som ny er blitt vår.

Disse arbeidersangene er en viktig del av arbeiderkulturen. Men det er ikke bare historie. Det er aktuelle sanger, om felleskap, slekt, og trygget. Sanger som maner til kamp for rettferdighet og samhold.

Dette er alle viktige momenter i den verden vi lever i dag. En verden der du har statsledere som sprer rundt seg med hatefulle ytringer og skaper splid i samfunnet. Der utryggheten råder og folk er usikre. Usikre på hverandre, og når du da ikke har trygge ledere som skaper det trygge rommet, altså samfunnet, så skjønner jeg at folk blir redde.

Og redsel fører aldri med seg noe godt!

Jeg ønsker meg et samfunn uten hat, men med mye kjærlighet. Kjærlighet til menneskene vi lever sammen med. Kjærlighet til kloden, og folka som bor der. Til presten i kirka, til bibliotekaren på Deichman, til ordføreren på rådhuset, til lille Erik på Bjølsen skole, som kanskje ikke hver dag elsker sin mattebok, men som igjen elsker sitt Manchester United, og drømmer om en dag å spille for A-laget til Skeid. Bli fotballproff og igjen kunne elske sin kjære. Og i dag betyr det lite om den kjære heter Ola eller Ida. Mohamed eller Fatima. For om vi alle er enige om at kjærligheten er størst av alt, har kjønn lite å si.

Men det som legger grunnlaget for dette, er politikken.

Vi trenger ledere som setter kjærligheten først. Da må vi bytte ut dagens regjering.

Helt til slutt vil jeg som nestleder i bydelsutvalget på Sagene, rette en stor takk til alle innbyggere som i denne spesielle tiden følger myndighetenes råd, til tross for at livet er blitt snudd på hodet. Jeg vil takke alle som jobber i bydelens barnehager, på skolene, i eldreomsorgen, i helsevesenet. Alle foreldre som har gjort en kjempeinnsats mens skoler og barnehager har måttet holde stengt. Alle frivillige som har ringt rundt og hjulpet andre. Alle de som har kjørt kollektivtrafikken og holdt hjulene i gang i vår fantastiske bydel. Tusen takk til dere alle sammen. Jeg gleder meg til å gå i tog fra Soria Moria med dere alle sammen på denne dagen, neste år.

Jørgen Foss
Nestleder i Sagene bydelsutvalg (Ap)

Nyhetsbrev fra Sagene Avis

Få nyheter fra Sagene Avis rett i innboksen! Det er gratis, og du melder deg på her!

Les også:

1. mai er ingen minnedag. Kampen er ikke over