– Vi må tørre å spørre om hvordan folk har det, oppfordrer Cecilie Weiseth som nylig gjorde noe hun har tenkt på i mange år. Foto: Kristin Tufte Haga

Cecilie prøvde å ta sitt eget liv:

– Vi må tørre å spørre om hvordan folk har det!

– Vi snakket ikke mye om følelser hjemme hos oss. Da jeg var 12 år var moren min døende, heller ikke det skulle snakkes om, forteller Cecilie, som denne uka fortalte om noe hun hadde tenkt på i flere år.

Sagene Avis
Sagene Avis

Publisert:

Sist oppdatert: 28.11.2018 kl 07:14

GREFSENKOLLEN: For oss som kjenner Cecilie Weiseth (42) fra Kjelsås, er det veldig vanskelig å kunne merke eller se at hun har vært i det dypeste mørke, i tenårene og 20-årene. Og det var nok flere som skvatt litt da Cecilie nylig la ut følgende melding på Facebook:

Jeg tenker på at det er på tide å komme ut av "skapet". Ja, hvilket skap tenker dere? Har lurt på om jeg skal eller ikke skal gå ut med at jeg ønsket så sterkt å ta mitt eget liv og slet med dette i mange år. Hvorfor jeg nå deler er at dette må det bli mer vanlig å snakke om og kanskje jeg og min historie kan hjelpe noen. Det kan bli bedre. Tør å spørre hvordan noen egentlig har det.

Ny tidsregning

Det er en sprudlende og flott dame med mye energi, som svinger inn på Grefsenkollen Restaurant, en lørdag i november. Men de store arrene på venstre håndledd står i sterk kontrast til resten, og forteller mye om at livet ikke alltid har vært lett for Cecilie. Ny tidsregning i Cecilies barndom på Rødtvedt startet da moren ble alvorlig syk.

– Første gang var jeg vel rundt åtte år, når mamma ble syk. Så gikk det opp og ned i fire år med kreftsykdommen. Da jeg var 12 år, så var det ingen ting mer å gjøre for mamma. Men i et muligens forsøk på å skåne meg, så sa ingen til meg om hvor alvorlig det var. Vi snakket ikke mye om følelser hjemme hos oss. At moren min var døende, heller ikke det skulle snakkes om, forteller Cecilie, og tar en pust i historien.

Moren døde, og det ble veldig tøft for den unge jenta.

– Da mamma døde husker jeg at jeg tenkte: Ta meg med! Jeg vil ikke være igjen her uten deg!

– Det ble noen triste år derfra og helt opp i tjueåra. Jeg ble henvist til BUP (journ. anm. Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). De sa:

Cecilie er så stille, hun sitter bare der med store klare øyne. Men hver gang vi nevner moren hennes, begynner hun å gråte.

Cecilie Weiseth - gjennom kunsten har hun fått utløp for mye innestengt frustrasjon og sorg. – Fortsatt er jeg veldig lei meg for at moren min døde så tidlig, forteller hun. Foto: Kristin Tufte Haga

Når alle vet, men få gjør noe

– Så da ble løsningen å si at jeg ikke trengte å komme dit hvis ikke jeg ville, når jeg ble så lei meg. Hvordan kunne jeg som ung jente bestemme det selv? Det var ikke mange i nærmiljøet, lærere eller andre som sa noe særlig til meg heller, om mammas død. I ettertid har jeg tenkt på mye på hvordan mange snur seg bort, når noen har det vanskelig. Alle vet liksom, men de færreste gjør noe. Men når det er sagt, utad virket jeg kanskje som et hvilket som helst barn, det var det å late litt som ikke noe likevel, alt går så bra liksom.

Faren til Cecilie var alkoholiker. Etter at moren til Cecilie døde, eskalerte farens alkoholmisbruk.

Flukt

Cecilie kom seg gjennom ungdomsskolen, men det ble mer og mer festing.

– Det var en måte å overleve på! Få bort de mørke tankene, tenke på andre ting. Jeg fikk ikke noe mer tilbud om terapi eller sorgbehandling etter mammas død. Jeg skjønner jo nå at min mors død var et skikkelig traume for meg, og at jeg utviklet PTS (Posttraumatisk stresslidelse, journ.anm.). Jeg får fortsatt flashbacks fra mammas sykdom, og død. Jeg er fortsatt fryktelig lei meg når jeg tenker på at mamma døde så tidlig. Savnet er fortsatt ufattelig stort og jeg glemmer aldri.

Det er heller ikke vanskelig å se på Cecilie at hun fortsatt savner moren, når hun snakker om henne.

Tenårene fortsatte for den unge jenta. Etter ungdomsskolen fulgte ett år med tegning, form og farge på Ulsrud videregående, etterfulgt av ett år med søm og tekstil på den gangen Sogn yrkesskole.

– Jeg elsket jo de kreative fagene, det var noe der som var så bra for meg. Men fortsatt slet jeg med mange mørke tanker og mange tunge stunder gjennom disse ungdomsårene.

Da Cecilie var 19 år fikk hun jobb i en stoff- og gardinbutikk. Hun jobbet der fra klokken 16.00. Etter at butikken stengte på kvelden, var det rett til byen for festing.

Selvmordsforsøket

Cecilie flyttet etter hvert inn til sin eldre søster. Cecilie ble etter hvert så utslitt av all festingen, av mørke tanker, depresjoner, og ikke minst utslitt av å forsøke å skjule hvordan hun egentlig hadde det. Sliten av å ikke vise svakheter, ikke vise følelser. En sen kveld hun kom hjem, orket hun ikke mer.

– Jeg hadde jo tenkt på det flere ganger. Hvorfor skal jeg leve, er det noe å leve for. Skal jeg bare leve for andre? Jeg hadde gjort noen halvveisforsøk, på å ende livet. Jeg gikk også i terapi i ett års tid - man får raskere hjelp når helsevesenet skjønner at man mener alvor.

Søsteren lå og sov da Cecilie kom hjem sent etter nok en kveld på byen. Cecilie hadde bestemt seg.

– Jeg husker ikke så mye mer egentlig. Bare at søsteren min våknet og sørget for å ringe ambulanse.

Vendepunkt

Forsøket ble på en måte et vendepunkt for Cecilie. For endelig fikk hun den hjelpen hun så sårt trengte.

– Jeg fikk endelig en psykolog som jeg kunne snakke med, en fantastisk dame. Hun holdt liv i meg. Jeg gikk i terapi gikk tilsammen 2,5 år og ett år i gruppeterapi. Man lærer så utrolig mye om seg selv gjennom terapi. Jeg burde bare fått muligheten flere år tidligere, sier Cecilie og stopper litt opp.

Kanskje tenker hun på at mye kunne vært gjort annerledes, hvis noen bare hadde fanget henne opp, tatt vare på henne, gitt henne den hjelpen hun trengte i tenårene?

Sakte og sikkert fikk Cecilie livet på rett kjøl igjen. I andre halvdel av tjueåra startet hun opp en interiørbutikk på Nordstrand, ble samboer og etter hvert ble hun også mor. Familien flyttet utenbys, og Cecilie ble hjemmeværende.

– Egentlig hadde jeg alt jeg ønska meg. Men det var noe som manglet, noe som jeg egentlig alltid har vært på søken etter. En annen stimuli enn fest og rus.

Utløp for følelsene

Cecilie ble etter hvert skilt, og flyttet tilbake til Oslo. For fem år siden meldte hun seg på et kurs ved Nydalen kunstskole - et 12 ukers billedkunst-kurs.

– Jeg husker at under en av maleøvelsene i løpet av kurset, så begynte jeg rett og slett å grine. Jeg som hadde hatt kontroll i mange år nå!

– Dette var starten på et nytt liv for meg, jeg malte følelsene mine, gjennom malingen fikk jeg utløp for alle innestengte følelser, all sorgen jeg har båret på i så mange år. Du ser henne på flere av bildene mine, den lille triste jenta!

Cecilie Weiseths maleri.

Det ble to år med billedkunstutdanning ved Nydalen kunstskole, nå arbeider Cecilie også som lærer ved skolen, og har selv utstillinger med egne bilder innimellom.

Vil hjelpe

– Jeg har i mange år tenkt at jeg skal fortelle om hvordan jeg egentlig har hatt det, og at jeg har forsøkt å ta mitt eget liv. Men det er først nå at jeg er klar. Det føles som om det er like tabu i dag - som for 20 år siden - å snakke om selvmordstanker og selvmord. Jeg gjør dette for å hjelpe andre som kanskje sliter, de er langt fra alene. Vi er mange som har og har hatt mørke tanker, veldig mørke tanker. Men vi må snakke om det, det er ikke noe å skamme seg over.

– Kan jeg hjelpe bare én ved å fortelle om meg selv, så er det verdt alt dette. Dessuten føles det så veldig godt for meg å nå fortelle dette om meg selv.

Cecilie Weiseths maleri.

Etter at Cecilie la ut dette på Facebook har hun fått mange tilbakemeldinger, de aller fleste positive.

– Jeg beundrer komiker Else Kåss Furuseth som nå virkelig har satt fokus på nettopp det å snakke om det som er vanskelig. Hun har jo selv mistet både mor og bror i selvmord. Jeg tror så godt som alle får en eller annen nedtur - eller tøff periode - i løpet av livet. Men når den kommer, det vet vi ikke. Men når den kommer så må vi tørre å snakke om det. Som Kåss Furuseth sier: Vi må tåle å høre at livet er jævlig, for da kan kanskje flere orke å leve det!
Cecilie fortsetter:

500 - 600 tar livet sitt hvert år, tenk de mørketallene, alle som har forsøkt, men ikke har lykkes?

– Selvfølgelig er jeg i dag veldig glad for at jeg ikke lyktes i mitt forsøk på å avslutte livet. Etter at jeg selv ble mor, så er det tvert imot iveren etter å leve lengst mulig som nå er drivkraften.

DET ER OPPRETTET HJELPETELEFONER, HVIS DU TRENGER NOEN Å SNAKKE MED - KLIKK DEG INN HER.

Nyhetsbrev fra Sagene Avis

Få nyheter fra Sagene Avis rett i innboksen! Det er gratis, og du melder deg på her!

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...