Egil-Arne Skaun Knutsen (f. 1966) er psykolog, foredragsholder og forfatter. I 2011 ga han ut romanen Løven Leo, en allegori om menn og makt og maskulinitet. 30. mai er det lansering av bok nummer to, En bønn for frihet. Egil-Arne er også spaltist i Sagene Avis og Nordre Aker Budstikke.

Noen er sinte. For eksempel på sin mor og - eller - på sin far, for utfordringene de - barna - har i sine liv. Det kan jeg godt forstå. Jeg har hørt en rekke historier om omsorgspersoner som med forsiktige ord kan kalles lite kompetente og ubevisste også, i sin rolle som oppdragere og voksenpersoner.

Noen er sinte på andre, som har utsatt de for noe slemt.

Noen er sinte på sin «Gud». «For et råttent skaperverk», sier de. «Hva er hensikten med alt dette strev, stress og sykdom i livet...»

Et slikt sinne kan jeg godt forstå. Jeg tror det er bra å være sint på skaperverket eller andre omstendigheter man frustrerer seg over i sitt liv.

Vær så sint, sint som faen, at du får pælma ut ideen om en «Gud», som sitter på en stol i himmelen og skalter og valter med folk sine gleder og sorger. Vær så sint som du kan du, på de mennesker som har vært slemme mot deg og ødelagt for deg i livet ditt.

Jeg tror det er sunt å være sint, eventuelt på sine inkompetente foreldre, slemme partnere, onde mennesker eller uheldigheter man har møtt på i sitt liv.

Jeg snakker absolutt ikke på voldelig sinne. Jeg snakker heller ikke om sinte konfrontasjoner med ord. Noen kan man kanskje si i fra til om at man er sint på, om noe de har gjort, eller sagt. Men jeg tror ikke på at det er konfrontasjonene som er selve løsningen.

Men jeg tror det er bra å være sint. Jeg tror på det å få lov til å ta ut sitt sinne med ord og tanker og følelser hos en tillitsperson man kan snakke med, eller i sitt indre når man snakker med seg selv.

Det å tillate seg å være sint på rammene for sitt liv, det er sunt, tror jeg.

Jeg har prøvd å være sint. Etter 17-18 år med depresjoner begynte jeg endelig å bli sint. Jeg har vært så sint på spesifikke andre og på min «Gud» i mitt indre, at det har røket ut av ørene mine. Jeg har vært rasende. Det er bra det når en av de store driverne i mine depresjoner var at jeg la skylden for alle omstendigheter i mitt liv på meg selv. Da var det bra å lære meg å være sint på andre enn meg selv.

Dette er vanlig hos deprimerte, å legge skylden på seg selv. Det er heller ikke uvanlig at deprimerte er sinte på seg selv. Det kan være helse i å bli sint på noen andre enn seg selv også. Ansvaret for at du er som du er, om du er skapt av en gud eller resultatet av millioner av år med evolusjon/ arv og miljø, det ansvaret er ikke ditt alene.

Vær sint! Etter hvert så tømmer sinnet seg og man sitter igjen med tilgivelse eller aksept av omstendighetene i sitt liv. Tilgivelse er å slippe tak i energibindingene til personer eller ideer om guder som har plaget en i sitt liv. «Slipp taket» - «let go» heter det på engelsk.

Tilgivelse er tillate seg å ha lov til å være sint for noe. Tilgivelse er å akseptere det som er.

Tilgivelse og aksept renser og lindrer, og gjør det lettere å tilgi seg selv også.

Det å tilgi andre, og ikke minst det å tilgi seg selv, gjør det lettere å gi seg selv en ny begynnelse.

Det er ikke så lett å tillate seg å ha det så bra som mulig, hvis man har det vanskelig i sitt liv. Det er heller ikke så lett å ha det så bra som mulig, hvis man ikke har fått lov til å være sint.

Vær sint så lenge du trenger du og kanskje vil du erfare en vei som går fra tristhet og sinne via tilgivelse og til din nye begynnelse.

Alle fortjener en ny begynnelse.

Nyhetsbrev fra Sagene Avis

Få nyheter fra Sagene Avis rett i innboksen! Det er gratis, og du melder deg på her!

Les også:

Psykologen: Dette er depresjon

Psykologen: – Ja, angsten er så «motherfucking ekte»

Psykologen til ungdommen: – Gi litt mer faen!

«Kjære Gud, det har vært en deilig dag…»

– Ikke vær en feiging!